30 november 2006

denne skrift og ein seksar i dagbladet

Nye sterke meldinger fra planeten Seglem.

CD: Klagende bukkehorntoner, elektronisk industrilyd og hektisk storbypuls - slik hilser Karl Seglem velkommen til sin «Urbs» - «by» på latin. Her er det at tradisjonsmusikken fra Vestlandet møter og bryner seg mot det moderne, og dette møtet er temaet for hele plata, subtilt framstilt på årets lekreste cover.

BESETNINGEN FRA det strålende 2004-albumet «Femstein» - Seglem, tenorsaksofon, bukkehorn, elektronikk; Håkon Høgemo, hardingfele; Gjermund Silset (div. basser), Helge Norbakken (trommer, perk.) - er utvidet med gitaristen Olav Torget. Det har tilført musikken ikke bare ytterligere klangfylde, men også mer «muskler». Her er lange, tenormeislede naturlengt mot lokkende blåner, men aldri uten en underliggende, til tider illevarslende uro, og selv på sitt vakreste og mest tilforlatelig dansende, er dette musikk med nerve og puls. Seglems musikalske univers, utviklet av ham selv og medproducer Reidar Skår gjennom mange år, er ikke blitt mindre fascinerende med «Urbs», og det er bare å avvente nye, begeistrede rapporter fra Seglems etter hvert store europeiske marked.
Terje Mosnes 29.11.06.

28 november 2006

kjem til å leva lenge på denne skrift

og er glad for at eg framleis kan bli både rørt og inspirert av det andre skriv om musikken min. dette er "to the point" om det eg har arbeida med svært svært lenge. At nokon ser - høyrer det, ein flik av det, dokumentert på "urbs", varmar veldig

DAGENS NÆRINGSLIV, Laurdag 25. november 2006.

Helt ute,
Helt inne

Etter en skarp høst med mengder av ny og flott norsk jazzmusikk, topper Karl Seglem festen med “Urbs”.

Omslagsfotoet forteller det meste. Saksofonist Karl Seglem avbildet på et industriområde iført olabukse og skinnjakke, lent mot et opprevet nettinggjerde og med et bukkehorn i hendene. Spør du meg hvorfor jeg med årene liker Seglem bedre og bedre, ligger svaret nettopp her.

Tar det helt ut. Få, om noen, har klart å skape et så frodig møtepunkt mellom tradisjon og nyskaping som den uttrettelige sogningen. Og: Det er kun et begrenset antall som mestrer kunsten å få tadisjonsmusikken til å leve, og da mener jeg virkelig leve, i et jevnbyrdig forhold med all verdens elektronika, poprock og hardcore jazz.
Odd Nordstoga, som nå topper ulike albumlister, har gått i lære hos Seglem og plateselskapet hans. Seglem tar den enda lenger ut, tør mer og blander enda flere smakssterke krydderurter oppi det musikalske heksebrygget sitt.
Lykken var nok antageligvis langt bedre enn forstanden da ingen norske plateselskaper ville gi ut mastertapen Seglem bar rundt i debutantens tradisjonelle kanossagang for 16 år siden. Så han startet sitt eget plateselskap. Heldigvis. Når han nå utgir “Urbs” har han stått i front på 23 produksjoner. Selskapet hans NORCD, har over 60 utgivelser på listen. Og ute i verden begynner man for alvor å skjønne hvem Seglem fra Årdalstangen er.

Eksotisk tradisjonalisme
Det er noe befriende med Seglem. Han trøkker til der hvor du minst venter det, blåser en lang bukkemarsj i kommersielle forventninger og stryker deg medhårs når du regner med å få deg en på trynet.
“Urbs” fremstår som en gjennomtenkt produksjon. Vekslingene i stemninger og uttrykk går mer smertefritt enn tidligere, samtidig som det gir platen en helt særpreget dynamikk. I stadig stigende grad vender Karl Seglem og bandet nesen mot eksotiske himmelstrøk, lar nye musikalske dråper rulle rundt i ganen og setter dem opp på bestillingslisten. Her er en teint av indisk og pakistansk musikk, svale ørkenvinder og afrikansk landsbyliv kombinert med storbyens elektronika. Noen ganger i svevende, stille flukt, andre ganger avløst av intense grublerier. Faktisk virker Seglem mer tenksom enn tidligere, uten å bli utflyende.
Og som alltid: Årdølen gir aldri slipp på sine folkemusikalske gener. Det er stadig befriende å høre hans eget bukkehorn eller Håkon Høgemos hardingfele bryne seg mot Reidar Skårs elektronikk.
Jeg vokste opp i en familie hvor folk rømte huset når bestefar skulle høre folkemusikktimen på radio. Men når Seglem sammen med Gjermund Silset på bass, Olav Torget på gitarer og Helge Norbakken på slaginstrumenter nyskaper og omskaper, er det nesten som man vurderer et rosemalingskurs.

DN, Bjørn Olav Nordahl

dagsavisen skreiv denne skrift

DAGSAVISEN, lørdag 25.11.2006

Seglems nye norske tone

Verdensjazz, eller et poetisk tonefølgemøte på tvers av alle sjangere?
Karl Seglems nye plate “Urbs” er en nyskaping uten geografisk ankerfeste, men med en hørbar nordisk puls skapt av Seglems følsomhet for saksofonen og bukkehornets toneskala og hans sans for panorama iflettet nøye uttenkt detaljrikdom.
Dette er på en måte Karl Seglems år. Han har tidligere høstet stor anerkjennelse for plater som “Femstein” og “Tya”, komposisjoner som var klart preget av Seglems opprinnelse i Årdal, mellom industri, kraft og pustberørende naturscenarier. Han har også fått internasjonalt gjennomslag for musikken sin, og som om ikke en ny plate var nok denne høsten, har han også gitt ut diktsamlingen “Stilla er ein åker” på forlaget Samlaget, også det musikalsk relatert i og med at den består av tekster skrevet til musikken.
“Urbs” er avledet av det latinske ordet for by, og selv om det er hardingfeleflyt og panorama også over denne platen, nærmer han seg det urbane i måten han tematiserer over musikken. Med seg har han et sterkt lag av musikere, der den fremste kraften utover sin egen pust er hardingfelespilleren Håkon Høgemo. Sammen utfyller de to et lydbilde tuftet på rytmer, norske folketoner og impulser fra andre kontinent, som Afrika og Amerika. Det er ro i rytmen, men også tempo, sug og spill mot det norske særpreget som Seglem har brukt år og plater på å finslipe. Han solodebuterte i 1988, og har for en stor del vært kompromissløs i forhold til sin egen visjon. Det er derfor ikke til å undres over at nettopp dette til dels improviserte budskapet går rett hjem også utenfor Norges grenser.
På mange vis er Seglem nå den mest naturlige etterfølgeren til tidligere “utenlands”-pionerer som Jan Garbarek og Mari Boine i måten han kobler identitet sammen med vidsyn og innovative komposisjoner. Hør bare på “Urbs”s sugende tiltrekningskraft når han i lange komposisjoner som “Folketone” og “Fossil” lar hornene snakke på en helt ny norsk måte.

Mode Steinkjer

10 november 2006

Rett inn frå Islamabad, Pakistan

eg har hatt seks konsertar her saman med tre veldig gode pakistanske musikarar og harald skullerud. eg visste lite før eg reiste hit.det har vore eit sterkt møte med eit land ein som nordmann på mange måtar trur ein har eit forhold til eller veit noko om.
det stemmer ikkje. ein veit veldig lite. det er noko heilt anna å reisa hit, vera her, sjå, lukta, høyra, snakka og først og sist spela.
musikken tek meg mange stader og det er ein fantastisk ting. det er sein kveld her og to konsertar står att. imorgon skal eg spela i ein landsby i Gurjat der syttifem prosent av innbyggarane arbeidar i norge. idag traff eg ein rektor som var født og oppvaksen i norge, men som drog tilbake for tjue år sidan. han snakka godt norsk. det har vore så mange inntrykk og så mange møter at eg må ha tid til å dordøya dei. antageleg lang tid. eg er glad eg drog hit. eg har fått nye vener og mange nye tankar.