her kom det skrift om prosa og dikt

"Midt på 90-tallet møttes forfatteren Jon Fosse og musikeren Karl Seglem til noe som skulle bli et unikt møte. Nå har de tatt opp igjen tråden og det hele låter fortsatt unikt. Ute i den store teaterverdenen er Jon Fosse en av kongerikets aller mest anerkjente forfattere. Han spilles på store scener i de fleste verdensdeler. Hans ry som lyriker er ikke på samme nivå, men det hersker liten tvil om at han har mye å melde også med diktene sine. Med denne dobbeltutgivelsen, «Prosa» fra 1996 og «Dikt» spilt inn i fjor, får vi vakre og sterke møter med sjelsfrender som vet å utfordre hverandre og som kler hverandre. Det er forfatteren selv som leser og vi hører stolen knirke og papirene nesten blafre. Det er slik det skal være og Fosses helt spesielle stemme og hans vestlandsdialekt snakker klart og tydelig til oss. På Prosa var både Arve Henriksen, Håkon Høgemo, Terje Isungset og Reidar Skår med som fargeleggere. På Dikt tar Seglem seg av all musikken med sine lydsløyfer og sin tenorsaksofon. Der Fosse leser mer eller mindre rett frem, så tolker Seglem de personlige og sterke diktene på et varmt og underfundig vis. Disse møtene mellom de to er av sjeldent kaliber og sammen danner de en helt egen stemme. Diktene til Fosse er ikke nødvendigvis lette å komme inn i, men Seglem sin måte å tolke dem på gjør at de flytter inn i en setting som åpner dem på et annet vis. Både Prosa og Dikt er vakre eksempler på at Karl Seglem og Jon Fosse har ei felles stemme som er intet mindre enn unik."

Av: Tor Hammerø, 23.mai.2006

det er nok ikkje spesielt vårleg eller nasjonalistisk

men her er lista med fleire CD´ar.
eg må ta meg saman og skriva litt oftare her.
fundera på alle dei andre CD´ane.
CD-samlinga mi står også på Årdalstangen så det er ikkje lett å ha kontroll over alt.
skal dit i juni så då kjem det vel ei lang liste.

52. Niss Kerstin Hallgren ”Trä”
53. Prince ”Sign ”O” the times”
54. Joni Mitchell ”Taming the tiger” 1998
55. Elin Rosseland «Fra himmelen» 1997
56. Lorentz Hop ”Hardanger fiddle” 1997
57. Fennesz “Venice” 2005
58. Queen ”A day at the races”
59 Deep Purple ”Live in Japan”
60. Donald Fagen ”Morph that cat” 2006
61. Prudence ”Drunk and happy”
62. Tobben & Ero
63. Prince ”Purple rain”
64. Ruphus (frå 70/80-talet ein gong)
65. Masqualero
66. Pat Metheny ”Still life (talking)”

Norge er ingen kulturnasjon

og det kjem eg til å skriva om att og om att til eg døyr.i eit av verdas rikaste land med høve til å støtta opp om kunstnarar som driv med viktige ting finst det ingen kulturpolitikk. kunstnarorganisasjonane klarar ikkje å løfta og drøfta meiningsberande idéar om kva som er ein kunstnar sin plass, eller med klåre standpunkt støtta opp om det arbeidet mange kunstnarar gjer. organisasjonane er i ferd med å dukka under for populistiske fraksjonar innanfrå. fraksjonar på full fart til å pulverisera det som er av breidde og mangfald i norsk kunst. grunnen til at norge får fram unike kunstnarar - i alle sjangerar.
norske kunstnarar blir respektlaust behandla. heile tid. i desse dagar klattar ein ut nokre få tusen her og nokre få tusen der til folk frå fjern og nær - heilt utan mål og meining. listene over statens kunstnarstipend er begredeleg lesning. det er rett og slett trist. og syner nettopp og igjen, at Norge ikkje er nokon kulturnasjon. listene viser nettopp kor svake kunstnarorganisasjonane er i ferd med å bli. dei sagar over greina dei sit på. Eg seier med Jon Fosse: "Kva er det med Norge? Alt skal vere for alle. Snart blir det ingen ting igjen til nokon".