kjem til å leva lenge på denne skrift

og er glad for at eg framleis kan bli både rørt og inspirert av det andre skriv om musikken min. dette er "to the point" om det eg har arbeida med svært svært lenge. At nokon ser - høyrer det, ein flik av det, dokumentert på "urbs", varmar veldig

DAGENS NÆRINGSLIV, Laurdag 25. november 2006.

Helt ute,
Helt inne

Etter en skarp høst med mengder av ny og flott norsk jazzmusikk, topper Karl Seglem festen med “Urbs”.

Omslagsfotoet forteller det meste. Saksofonist Karl Seglem avbildet på et industriområde iført olabukse og skinnjakke, lent mot et opprevet nettinggjerde og med et bukkehorn i hendene. Spør du meg hvorfor jeg med årene liker Seglem bedre og bedre, ligger svaret nettopp her.

Tar det helt ut. Få, om noen, har klart å skape et så frodig møtepunkt mellom tradisjon og nyskaping som den uttrettelige sogningen. Og: Det er kun et begrenset antall som mestrer kunsten å få tadisjonsmusikken til å leve, og da mener jeg virkelig leve, i et jevnbyrdig forhold med all verdens elektronika, poprock og hardcore jazz.
Odd Nordstoga, som nå topper ulike albumlister, har gått i lære hos Seglem og plateselskapet hans. Seglem tar den enda lenger ut, tør mer og blander enda flere smakssterke krydderurter oppi det musikalske heksebrygget sitt.
Lykken var nok antageligvis langt bedre enn forstanden da ingen norske plateselskaper ville gi ut mastertapen Seglem bar rundt i debutantens tradisjonelle kanossagang for 16 år siden. Så han startet sitt eget plateselskap. Heldigvis. Når han nå utgir “Urbs” har han stått i front på 23 produksjoner. Selskapet hans NORCD, har over 60 utgivelser på listen. Og ute i verden begynner man for alvor å skjønne hvem Seglem fra Årdalstangen er.

Eksotisk tradisjonalisme
Det er noe befriende med Seglem. Han trøkker til der hvor du minst venter det, blåser en lang bukkemarsj i kommersielle forventninger og stryker deg medhårs når du regner med å få deg en på trynet.
“Urbs” fremstår som en gjennomtenkt produksjon. Vekslingene i stemninger og uttrykk går mer smertefritt enn tidligere, samtidig som det gir platen en helt særpreget dynamikk. I stadig stigende grad vender Karl Seglem og bandet nesen mot eksotiske himmelstrøk, lar nye musikalske dråper rulle rundt i ganen og setter dem opp på bestillingslisten. Her er en teint av indisk og pakistansk musikk, svale ørkenvinder og afrikansk landsbyliv kombinert med storbyens elektronika. Noen ganger i svevende, stille flukt, andre ganger avløst av intense grublerier. Faktisk virker Seglem mer tenksom enn tidligere, uten å bli utflyende.
Og som alltid: Årdølen gir aldri slipp på sine folkemusikalske gener. Det er stadig befriende å høre hans eget bukkehorn eller Håkon Høgemos hardingfele bryne seg mot Reidar Skårs elektronikk.
Jeg vokste opp i en familie hvor folk rømte huset når bestefar skulle høre folkemusikktimen på radio. Men når Seglem sammen med Gjermund Silset på bass, Olav Torget på gitarer og Helge Norbakken på slaginstrumenter nyskaper og omskaper, er det nesten som man vurderer et rosemalingskurs.

DN, Bjørn Olav Nordahl