skrift om urbs i aftenposten

Karl Seglem har skapt et både abstrakt og konkret musikalsk rom som er helt hans eget.

Uten utvikling stagnerer musikken, men når endres det tradisjonelle og blir moderne. Bruk av nye instrumenter og klanger er en ting, å anvende eldre instrumenter på en ny måte - er en annen.
I Karl Seglems musikalske univers blir disse fra før vage skillelinjene enda mer diffuse. Han elter og mikser det tradisjonelle i folkemusikken med rastløsheten fra vår tid. Samtidig trekker han inn elementer fra andre deler av verden. Ikke som eksotisk krydder, men som basis for videre improvisasjon.

Denne nyskapningen er helt hans egen, og den har ikke kommet over natten, men foredlet seg over mange år. For hver ny plate har han endret den musikalske palletten ørlitegrann, frem til han nå har funnet den eksakte balansegangen mellom de ulike lagene og stemningsleiene i forholdet mellom hjemme og ute.

Det er noe urnorsk og samtidig dypt unorsk over Seglems musikk. Det høres kanskje motsetningsfullt ut, men han går seg aldri bort i klanglige blindgater. I krysningen mellom disse motpolene oppstår den musikalske spenningen. Rytmen er hovedelementet som bærer musikken, og gir den dens fremdrift samtidig som det er rikelig plass til så vel ro som en slags varsom rørelse. Det er en vilje og evne til motsetningsfull samhørighet mellom de ulike drivkreftene i musikken.

Utgangspunktet for Karl Seglems musikk har alltid vært det norske folketonespråket. Bukkehornet og saksofonen er hans sentrale instrumenter, og hans personlige bruk av disse gir hans musikk dens særegne kjennetegn. Musikken kan oppleves som et slags ekko fra flere verdener som samles i et seglemsk klangunivers. Et sted hvor det urbane og rurale møtes i et vakkert og følsomt fellesskap.

Svein Andersen, 11.des.06. Aftenposten