kjenna seg heime

eg har ikkje tenkt på at såkalte målfolk er gjennomgåande sure. men har no, etter at eg fekk gleden ved å delta på og markera at Noregs Mållag er hundre år iår, lært noko. at det er målfolk som er sure på målfolk. det er noko heilt anna eigentleg. det gjer jo at nynorsken på mange måtar er lettare å ta. at målfolk kastar seg bitre og sure ned i skyttargravene sine og skyt på kvarandre. istaden for å stå med kneisa hovud og seia at dei er stolte over at dei skriv slik som dei skriv og at dei kjenner at det å skriva slik, på nynorsk, er det einaste riktige for dei. eg vart litt stolt sjølv eg. av å omgje meg med så mange flotte folk med det til felles at dei skriv nynorsk - i uendeleg mange variantar, sikkert. det er som med jazz- og folkemusikkmiljøet det. det er ikkje berre ein måte å spela saksofon eller hardingfele på - og takk og lov for det. sjølvsentreringa og sjølvøydelegginga i slike rørsler er stor. det er og blir nordmenns svøpe dette med evna til samarbeid. det viser seg igjen og igjen. gong på gong. derfor er eg ferdig med såkalla lagsarbeid. har gjort det nok. opplevd nok splid. godt å kjenna det. men ikkje dermed sagt at eg ikkje vil stå med kneisa hovud å seia at eg er stolt over at eg skriv nynorsk. og spelar instrumentalmusikk på nynorsk som eg så treffande sa det sjølv under målrocken i totusenogfire. eg vil ikkje tenkja eller i det heile ha fokus på, stilla spørsmål ved, om målfolk er sure. heller med olaug: målfolk er sjølvironiske og avslappa. og mange. ut av skapet med dykk.