alltid

ide
at bloggen også frå idag er eit arkiv for dei kritikkane som kjem på Cd-utgjevingane mine. Me prøver det.
Her er den første. Stod nyleg i eit tysk magasin kalla Xavier trur eg. Forfatta av Peter og venleg oversatt av C. :

"Mandag morgen: telefonen ringer i ett kjør, redaksjonen venter på kritikkene til shania twain og europe. Jeg stenger av telefonen og dykker ned i Karl Seglems lokkende teksturer av tre, luft, stein og knokler, bein. Etterpå føler jeg meg mye bedre, og de dårlige kritikkene (slakten) av Europe & co. skrives av seg selv (på autopilot). Kjapt unna med dette mainstream-stoffet, tenker jeg, slik at jeg atter en gang kan dra tilbake til Seglems mystiske kosmos av tradisjon og innovasjon. Den norske saksofonisten, som hittil ofte har minnet om Jan Garbarek, graver dypt i de arkaiske melodiene fra sine heimtrakter når han lar bukkehornet rope hést til Håkon Høgemos hardingfele. Skulle vi ikke likegodt slenge på oss bjørnepelsen og begi oss i vei på elgjakt, for deretter å skrible et pent bilde på huleveggen og filosofere over det å være menneske? Høgemo holder imidlertid bakkekontakten med rytmeteamet Gjermund Silset og Helge Norbakken (begge tidligere aktiv hos Mari Boine), slik at Seglem kan fly over de dype fjordene og svinge seg opp i andre sfærer. Flott er det. Og det er også den forlengst overmodne løsrivelsen (emansipasjonen) fra den musikalske superfar Garbarek".