stereo

wow wow wow idag henta eg min rega planar3. den har stått på loftet lenge. me snakkar femten år? omtrent. den er oppdatert med dynavector10X3. ria-trinnet er førebels. eg har kjøpt conrad johnson, creek og impulse H6 kopiar før i haust. det er ei ny verd. eg har fått ny cd-samling - for ikkje å snakka om lp. som eg spelar no. royal scam til dømes. ikkje spela for høgt diverre - det er seint. eg har nabo. men alt klarnar. det er ein transparang rein lyd. eg har jo to gamle bass-refleks/horn høgtalarar med coral element ståande eg.... dei må kanskje fram dei også? no treng eg iallfall ikkje fjernsynskringkasting. eit fjernt syn som blir kringkasta? det er minus åtte grader ute. november er ikkje over. det blir ein kald vinter. så me må lytta. varma oss på lydbølgjer. eg skal det. donald fagen syng "I don´t want to shoot someone...."

idag har eg

teke mot til meg. gjort ferdig eit skrivestykkje. levert eit manus. igjen. det tek si tid. fire år minst. har eg arbeida med det. og å seia at det er ferdig er vel heller ikkje riktig. for det er det nok ikkje. men det er levert einkvan som kan lesa det og melda tilbake kva vedkommande no tykkjer. igjen. etter fleire rundar både her og der. slik er det i forlagsbransjen. det er mange som vaktar portane - på godt og ilt. men mest godt kanskje. jau, eg vil vel tru det. til beste for dei som skriv. også poesi som det i dette tilfellet handlar om. dagen var ikkje fyllt med så mykje anna, men litt saksofonspel måtte til og ein liten tur på kafé med kaffi. no må det sovast. det kjenner eg. også.

BUDDY AWARD 2010

I am very happy - and touched - to get the highest award in Norwegian jazz - The BUDDY AWARD 2010.
This is what the board said:

The Norwegian jazz community presents its highest award to Karl Seglem

Musician, composer and record company founder Karl Seglem received the Buddy Prize 2010, the highest award presented by the Norwegian jazz community, on Friday evening. Karl Seglem is one of Norway’s foremost saxophonists, and has also made the goat’s horn his signature instrument. As a musician and composer Seglem has created a unique musical idiom inspired by jazz, folk and world music. In addition to pursuing his own career as a musician, Seglem has for the past twenty years presented new, innovative Norwegian music through his record company NORCD.

In a surprise move just before Karl Seglem was to give a concert with music from his critically acclaimed album Ossicles at the Bergen Jazz Forum, Nina Torske and Bjørnar Vasenden, representing the board of the Norwegian Jazz Federation, presented him with the Buddy Prize for 2010. The prize consists of NOK 50 000 and a statuette by artist Lise Frogg. The Buddy Prize was established by the Norwegian Jazz Federation in 1956, and the list of artists who have received the prize is no less than an inventory of the highlights of Norwegian jazz for the past five decades. The prize is awarded to a musician who has won distinction as an outstanding performer on his or her own instrument and at the same time has been a driving force in efforts to increase the popularity of jazz.

No-one who is familiar with the Norwegian jazz scene will be surprised to hear that this year’s prize went to Karl Seglem. Seglem has been active as a saxophonist and composer since the 1980s, and has devoted many years to developing his own distinctive musical idiom. Seglem is a pioneer within the Norwegian jazz community, and his fusion of jazz with folk and world music has attracted attention internationally.

Karl Seglem collaborates internationally with musicians from countries such as Portugal, Bulgaria and Pakistan, as well as with a number of Norwegian artists in other creative fields such as film, dance, visual art and poetry. He himself has also had his poetry published, and has collaborated with playwright Jon Fosse. Seglem has also developed projects targeted at children, such as “Isglem” together with Terje Isungset, and was responsible for initiating Norway’s first jazz festival for children, the Bajazz Festival. For the past twenty years Seglem has been operating the record company NORCD, with more than 100 releases spanning a broad range of jazz idioms from folk and world music to free improvisation.

Karl Seglem has previously received the Gammeleng-Prize and the Edvard Award.

rapport fire, Ossicles Tour

Det er ekstremt. Ekstremt på mange ulike måtar. Eg er på turné på tiande dagen. Det er to konsertar igjen. Solingen og Lüedinghausen. Tyskland. Så mange inntrykk, så mange, kva skal eg seia, element, hendingar, opplevingar, erfaringar, ritual, utfordringar som dagleg kjem imot ein. Det er eit eige liv. Eit lite liv som no og då kan kjennast meiningslaust. All den tida ein ikkje står på scenen. Kjem ein seg dit er det greit. Då sluttar tida å gå, då er ein på veg, i musikken. Utanfor tida. I tida. Og berre der og då i tida. Kan ein høyra tida? Kjenner og veit at det vert viktigare og viktigare å levere gode konsertar kvar kveld, der og då. Å setta eit fokus frå første sekund. Det er ei vedunderleg oppleving å spela - når alt klaffar, når alt er som det skal og alle på scenen løftar musikken, løftar seg sjølv ut av seg sjølv og inn i musikken. Høyres kanskje patetisk ut og det er patetisk og ville skriva om korleis det er å spela. Det er igrunnen ubeskriveleg. Ikkje til å forklara.

Germany part of Ossicles Tour, rapport tre

We´ve already done four concerts in Germany - all very different. Starting out on a nice Jazzfestival in Göttingen and played for a crowded house on the Deutsche Theater. A intense listening audience gave fantastic response on our playing and we had a very nice time both on stage and when not on stage! Then we drove to Dresden and entered Dreiköhningskirke. Total different sound and place and audience. It worked out well. A great challenge and experience to play in a church like that. We managed to do the music even more dynamic and powerful. I am very happy about that gig. Then Berlin and B flat. A nice club, but we played with a bad deal and the promotor had not done any extra to get people on a monday. Anyhow it will be remembered as one of the best gigs on the tour - I am quite shure about that. Tuesday: it was wonderful to come to Unterfahrt Jazzclub again - in Munich. What a great audience. All of us a bit tired driving that long distance - and being out on tour for a week. But the second set was nice. We lifted ourselves up and got good feedback. The band has growing every evening. We have fun. Great fun. Tonight: Beavers. Picture from B flat in Berlin.

tenk at eg fekk Buddy-prisen 2010

Eg vart svært overraska og ekstremt glad. Hadde ingen idé om at eg var ein kandidat til den «høyeste utmerkelsen i norsk jazz»: Buddy-prisen. Eg har fått den. Må skriva det for å sjå det. Tru det.
Det var like før me skulle gå på scenen for konsert for Bergen Jazzforum, USF. Då kom Linda inn og opna døra til scenen. Der stod Bjørnar og Nina og begynnar snakka om ein pris... eg forstod ingen ting! Vart skikkeleg paff - sååå mange tankar som svirra i hovudet når eg etterkvart skjøna at det var eg som var vinnaren av prisen for 2010. Det var stort - Stort å gå inn der og ta imot prisen. Og svært inspirerande for vidare arbeid - Det må spelast. Det er det det må.

rapport to, Ossicles turné

Det er skikkeleg vestlandshaust. Motstanden i den har vore, er og kan vera til inspirasjon. Me er seks karar i ein fullstappa ni-seter vivaro, rudlande mot bergen by. Me serverer, produserer lys, tonar, klang frå ulike instrument og det oppstår det som kallast musikk. Ikveld får Bergen del i den musikken. Dei som har bestemt seg for å gå til USF og oppsøka den. Gjennom regnet kjem me. Kind of rain frå plata «Spir» kling i hovudet mitt. Nokre av karane pratar lågt i telefonen, ein er ivrig med fotoapparatet, ein lyttar til konserten me gjorde igår. Avslappa atmosfære, vindaugsviskarane går jamnt og lyden av dekk mot regntung asfalt ligg som ein drone av grått lys i november. Dei einaste kontrasterande fargane er dei kvite rundballane langs Førdefjorden og nokre grøne flekkar av mose og gammalt ugrass langs bergsidene. Bergen er siste konsert i Norge før turen går til Tyskland. Me spelar i omlag ein og ein halv time, kvar dag. Alt før og etter, er venting. Eigentleg. Me ventar på å få spelt så å seia. Etter dei tre første konsertane kjenner eg at dette skal gå seg til, at me skal løfta oss og har mykje å gå på. Det tek alltid tid å spela seg inn. Spela seg opp. Spela seg saman. Mange element skal stemma, musikalsk sosialt, psykisk, fysisk. God musikk er samansett av ufatteleg mange parameter av mangfaldige faktorar (den var djup). Finna rette kjemien. Skapa gode energiar av klang. Kommunisere med ein, fleire lyttarar. Musikk er så abstrakt - og berre i noet. Så konkret i noet - der og då. Gripa noet.
Og no: Det er femtitre minutt til me går på scenen i Bergen.

turné 2010, rapport ein

Jau - det må skrivast! (takk for kommentarar ;-) Ut på vegen. igjen. ut på scena for å spela musikk for folk som har betalt for å høyra på. folk som har valgt å gå på nett den konserten eg gjev. berre det er inspirerande. dei to konsertane som er gjennomført har gått godt. men onsdag morgon etter oslo-konserten var hard nok. då eg kom til Avis og skulle henta leigebilen (som eg hadde fått muntleg og skriftleg stadfesting på at var OK, dagen før), var den utleigd (til Rikskonsertane). har aldri opplevd akkurat det før - at Avis leiger ut bilen ein har bestilt! etter om og men og styr og vesen hosta dei opp ein skranglete ni-seter frå lillestrøm og vi la iveg til sogndal. storvegs å spela på Meieriet. og iår kom det litt folk også ;-) fin stemning, stor respons. veldig godt å spela då -
Og her sit eg i Florø (som feirar 150 år som by) ser rett ned på hamna, ut på havet og ekspressbåtane durar og buldrar som berre det. snart lydprøve i haavebua. spelferda 2010 er igang. bildet er frå oslokonserten